Innbrudd i huset...

Når en bor og lever i Johannesburg er det mange forhåndsregler en må ta i forhold til sikkerhet. Johannesburg er en av verdens mest kriminelle byer, og det må vi forholde oss til. I begynnelsen kan det være unaturlig å alltid måtte låse dørene når en kjører bil, passe ekstra godt på i lyskryss på kveldene, ikkje gå ute åleine, osv. men det er en nødvendighet.

Dette er noke en blir veldig fort vant til, men en blir også sløv. Når det ikkje skjer noke, er det lett å glømme disse reglene.

For to veker sida fekk vi oss en påminning på at vi faktisk lever i en av verdens mest kriminelle byer.
Mens vi alle sov ei natt hadde vi innbrudd i huset vårt. Vi bor i ett security sikra område, der en må passere vakter for å komme inn, vi har elektrisk port og strømgjerder opp på muren rundt huset. Alikavel klarte altså noken å komme seg inn i huset vårt om natta.

Dei hadde knust ett vindu i bakdøra og klart å opna døra fra innsida. Eg hadde veska mi liggande på stua, so der hadde dei forsynt seg med 1000 rand, fotoapparat, iPod, mobiltelefon og litt andre småting. Utrulig kjipt…

Det var ikkje særlig kjekt å våkne opp den morningen og oppdage at det faktisk hadde vore folk inne i huset mens vi sov.

Vi hadde politiet her og dei kunne fortelle at det hadde vore mange innbrudd i dette området i det siste. Det er på en måte godt å høyre, det betyr at det ikkje er vi, som kvite ”rike” som var målet.

I morgen kjem vaktselskapet og skal installere alarm i huset vårt. So då gjeld det å huske å slå av alarmen før vi går inn på stua om morningane :)

norsk fotball

Her en dag var eg på Virgin Active for å trene litt... jada, du leste rett, eg trente faktisk. Gjør faktisk godt innimellom har eg oppdaga.. men storyen min i dag e som følger:
Mens eg småjogga en liten tur på tredemølla såg eg på noke sportsnyheter. (tredemøllene har sin egen lisje tv-skjerm foran... veldi fancy greie...) Når nyhete va ferdi kunne programlederen medele at det var tid for ukas quiz som var om norske fotballstjerner i premier league.. hmm interresant tenkte no eg, og jammen so vakje det norske fotballspelera som blei testa.
So der sto eg altså, på treningstudio i Sør Afrika og såg på Jan Åge Fjørtoft, Henning Berg og en til som eg ikkje huska navnet på...
Spørsmåla dreide seg mest om Ole Gunnar Solskjær selfølgelig, men og noken andre norske fotballspillera.

Jaja, det va no en litt surrealistisk opplevelse fra min tilværelse her nede...

Huset vårt!

Her kommer ett par bilder av huset vårt her i Johannesburg!
Vi er veldig godt fornøgde, som du sikkert kan forstå ut i fra bildene.



uteplassen











stua





























bassenget

Eg er som sagt tilbake i Johannesburg for mitt andre år som deltaker i Bands Crossing Borders.

Bands Crossing Borders er et utvekslingsprosjekt mellom Norges Musikkorps Forbund og Field Band Foundation i Sør-Afrika. Prosjektet er finansiert av Fredskorpset og eg er evig takknemmelig for at dei har gitt meg muligheten til å jobbe her i Sør-Afrika.

Vi er fire norske som jobber her nede og så er det fire Sørafrikanere som er i Norge. Dei reiser rundt og gjør seminarer der de lærer vekk sørafrikansk musikk og dans. (Det går faktisk an å bevege seg litt når en spiller…) I tillegg til det går dei på Toneheim Folkehøgskule.

I fjor når eg jobba her var vi seks norske, men i år er vi altså bare fire. I tilegg til meg er det Ragnhild, Odd-Erik og Jørgen som utgjør årets team med nordmenn, og eg må sei meg godt fornøgd med teamet Silvelin og Stig plukka ut:)

Vi jobber i hovedsak i dei fire Gauteng regionane. Dvs. Alex, Dobsonville, Cullinan og Springs. I tillegg er målet at vi skal få gjort litt i Witbank, Bafokeng, Blouberg og Musina.

I tillegg til å jobbe i regionene driver vi også med litt forberedelse til skolen som Field Band skal starte opp. Vi skal blant anna evaluere alle lærere i Field Band for å finne ut hvilket nivå dei er på i teori og gradere dei ut i fra et eksisterande graderingssystem… phu.. det e nok å henge fingrane i…

Det nasjonale field bandet 2008

Dei av dokke som befant seg i Bergen eller Stavangerområdet i juni i år, fekk gjerne med seg at det nasjonale field bandet var på turné til Norge. Dei hadde ulike opptredener i bergensområdet og under Landsfestivalen Spilleglede i Stavanger.

Før dei reiste til Norge hadde vi en workshop der vi øvde inn musikken dei skulle bruke under turneen. Det var ganske kjipt å ikkje få være med dei for å sjå kordan det endelige resultat blei. Men heldigvis skulle dei opptre på championshipen slik at fekk sett det då.

Det nasjonale bandet ankom Johannesburg en dag før dei andre, slik at vi hadde en dag til å friske opp igjen showet, og konsertrepertoaret.

Torsdag kveld underholdt dei på banketten for alle gjestene, og så framførte dei showet både fredag og lørdag. Det var kjempebra, og dei høsta stor applaus blant publikum.

Mange av medlemmane i det nasjonale bandet er lærere rundt om i regionene, og det var nok litt stas for dei unge medlemmene å sjå lærerane sine gjør ett så bra show.

National Championship 2008

Første helga i oktober var alt klart for det største som skjer i Field Band i løp av ett år, det nasjonale mesterskapet.

Her samles alle bandene for å konkurrere om ken som er best, treffe gamle kjente og ikkje minst lære av kverandre.

'

Programbladet kan brukes til så mangt...

Det er ei helg spekka fargerike kostymer, smilande ungdommer, spilleglede og entusiasme.
For dokke som har vært på en championship før, so skjønner dokke nok ka eg snaker om. For dokke andre, må eg sei at det faktisk er ganske vanskelig å sette ord på opplevelsen.

Fredag morgen starter med pliktnummer for banda som spiller i elitedivisjon. I år var pliktnummeret Armandos Rumba av Chick Corea arrangert av Xolani Qoma. Xolani har vært medlem av field band i mange år, han har vore ett år på utveksling til Norge og no jobber han som Band Coordinator i Alex.

Etter pliktnummeret er det første divisjon som skal til pers. Her alle dei nyeste banda, men nytt av året var at der var en del ”gamle” band som ikkje gjorde det så bra i fjorårets konkurranse og dermed hadde rykka ned, skal konkurrere.

Det var en fryktelig spennende dag med mange fantastiske prestasjoner.

Alex var første band på fielden, og tårene trilla fra første låt… Det å sjå kor utrulig framgang det bandet har hatt, gjorde eit veldi inntrykk på meg. Vi stod der på rekke og rad, meg sjøl, Silvelin, Retha og Xolani og tørka tårer…

Alexandra Field Band

Resten av dagen var full av flotte show, og eg blei imponert mang en gang. Det var spesielt kjekt å sjå kor masse Cullinan hadde utvikla seg etter at Moira og Nolubabalo kom dit i juni.

Etter at alle banda er ferdige, er det klart for solist og ensemble konkurranser. Det er ett evinnelig kaos der alt foregår på samme tid. Slagverks ensemble i ett hjørne, brass ved siden av, litt lenger borte har du dans og pit. Det er heilt utrulig å sjå kor entusiastiske alle er og kor dei støtter kverandre når dei opptrer.

Slagverkensemblet til Dobsonville

Etter ensemble- og solistkonkurransen er det premieutdeling for den dagen.

Cullinan stakk av med seieren i første divisjon og Kimberley fekk beste pliktnummer. Kven som vann alle solist- og ensembleklassene husker eg rett og slett ikkje….

Lørdag morgen er alle banda tilbake på plass og det er klart for elitesivisjon. 9 band konkurrerer i danne klassa, men om topp 3 plasseringane er der tre band som kjemper. East London, Kimberley og KZN. Som i fjor var det en dag med stor variasjon i program og utførelse. Min egen favoritt var nok East London, men dei måtte i år igjen sjå seg slått. I år var det Kimberley som to første plassen, East London på andre og KZN på tredje.

Det var en kjempefin dag, sjøl om personlig syns det var meir spennande og underholdande fredagen. Men det kan jo være fordi at fredagen spelte mange av banda vi jobba med i fjor…

Back to South Africa!

Etter sju veker heime i Norge var det på tide å sette kursen tilbake til Sør-Afrika. Det var godt å være heime, men det var jammen herlig å komme ned igjen og:)

Eg og Silvelin reiste ned att ett par veker før mine nye kolleger kom. Vi skulle finne hus til oss i Johannesburg og hjelpe til med forberedelsane til det nasjonal mesterskapet for field band.

Det har vært nokre hektiske veke, men det har vore veldi kjekt.

Hus har vi funne, eit stort fint eit, med basseng i hagen. Må sei at eg blei veldig fornøgd med det!

Forberedelsane til det nasjonale mesterskapet gjekk og fint og det blei ei kjempefin helg. Skal komme tilbake til det i en seinare blogg.

Ellers er Sør-Afrika like bra som før eg reiste heim :)

Roayl baFokeng Kingdom

Etter to måneder i Polokwane har eg og Thomas no flytta på oss.
”The Royal baFokeng Kingdom” ligg Nord-Vest i Sør Afrika, ca to timer kjøring fra Johannesburg.
”The Royal baFokeng” er altså ett lite kongedømme i Sør Afrika og har en ganske interessant historie. For ca 1000 år siden kom det nomader fra sentrale Afrika og bosette seg i dette området nordvest i Sør Afrika. Etter fleire kriger med zulufolket og boerene, fikk dei til slutt i 1925, hjelp av Paul Krüger til å kjøpe rettighetene til sitt eget land. Alt dette skjedde før segregeringspolitikken og senere apartheidregimet trådte i kraft. Dei kvite visste ikkje at dette området var rikt på platina, faktisk et av dei største platinaforekomstane i verden. Platina er no den største inntektskilden for kongedømmet baFokeng. Fotballstadionen her skal brukes under WM 2010. Og det må eg sei syns e ganske imponerande. At en liten landsby, som ikkje en gang har skikkelig matbutikk, har en stadion med 40 000 sitteplasser….

Vi bor i ett stort hus som er ett av gjestehusa til dronningmora. Vi har fått klar beskjed om at vi bør holde det rydding, for plutselig kan dronningmora stå på døra for å inspisere. So er vi veldi gla i vaskedamene som kjem en gang i veka...

Vi har ikkje fått møtt kongen og dronningmora endå, men vi får no håpe vi får muligheten til å treffe dei før vi skal vidare til neste region.

National Workshop

I begynnelsen av desember satte vi kursen mot Durban. Der skulle vi ha medarbeidersamtaler og ikkje minst, workshop med det nasjonale bandet.

Dei første dagane gjekk med til medarbeidersamtaler med Silvelin og Stig.
Silvelin hadde med melkesjokolade til oss, og vi fekk CD og ambis av Stig.

Endelig var det klart for å starte workshopen. Vi skulle starte forberedelsane til Norgesturnèen det nasjonale bandet skal ha i juni. I tillegg til oss seks norske var der også ei gruppe på tre belgiere som jobbet med dans, showdesign og marching percussion.

I år ville FBF ha den ”nye generasjonen” field band medlemmer på workshopen. Dette betydde at fleire av deltakerne ikkje kunne lese noter særlig bra, så vi måtte brukte en del tid på notelesing. Det var masse musikk som skulle øves inn så vi hadde meir enn nok å gjøre.
Sida bandet skal på turné til Norge, måtte vi øve inn både norsk og sør-afrikansk musikk. Vi hadde fått Frode Rydlad til å arrangere et medley med norsk musikk og det fungerte veldig bra. Spesielt ”månemannen” av vamp blei en stor hit. Og det å høre 60 sør-afrikanere prøve seg på teksten til ”hanen stend på stabburshella” var rett og slett fantastisk.

Tidligere når Field Band har reist på turné til Norge har det vore bare brass og slagverk som har fått reise. Det vi håper på i år, er at en skal klare å skaffe nok penger slik at vi kan sende et heilt band, men brass, slagverk, pit (marimba og steeldrum) og ikkje minst dansere.
Så i tillegg til å øve på konsertrepertoar med oss, hadde dei showdesign med en fra Belgia. Og eg må sei det er heilt fantastisk kva dei klarte å lære på ei veke. Eg trur ikkje eg hadde klart å lære meg det dei klarte på ett par dager… rett og slett veldig imponerande.

I tillegg til spilling og showdesign hadde vi tid til litt andre ting. To ganger var heile gjengen på stranda. Mange av deltakerne på workshopen kjem fra innlandet og har aldri sett havet før. Det var ikkje alle som turte seg ut i vatnet, og det var sikkert like greit, det var vanvittig sterke strømmer. Men der var ett basseng, så dei som ikkje ville i sjøen kunne bade der.

Siste dagen hadde vi en liten konsert der vi gikk igjennom alt vi hadde øvd på, både konsertprogram og showet. Det gjekk veldig fint, men det må no fortsatt litt jobbing til før dei er klare til å holde konserter i NorgeJ
Neste workshop skal vi ha i april, så då blir det spennande og sjå kor mange som kan reise til Norge. Det er en fantastisk gjeng med ungdommer, og eg er sikker på at alle som får sjå dei i aksjon blir like sjarmert som meg.