Endelig i hus i Polokwane.

Det å få flytte inn i ei møblert leilighet i Sør Afrika til avtalt tid, har vist seg å være vanskligere enn antatt. Spesielt dersom husverten er en skikkelig kremmer fra India...

Vi annkom Polokwane, som skal være heimbyen vår fram til jul, på onsdag. Vi hadde då fått beskjed om at leilighetene våre desverre ikkje var klare fordi han trudde vi kom først i neste uke. Men tilfeldigvis eigde denne Indiske kremmeren ett Bed & Breakfast der vi kunne få leige ett rom i mellomtida. Han møtte oss når vi kom og var so lei seg for at leilighetene ikkje var klare, men sa at det var bare senger som mangla, so det skulle ikkje ta lang tid før vi kunne flytte inn.

Torsdag kveld snakka vi me han igjen, og då kunne han fortelle at på fredag skulle han ut og kjøpe kjøkkenutstyr til oss. Men, sa han ikkje kvelden før at det bare var senger som mangla???
Vi begynnte å bli ganske lei av å bu på B&B og lengta etter å kunne pakke ut av kofferten og gjerne få vaska litt kle.

Fredag hadde vi ett stort håp om få flytte inn, men den gang ei... vi fekk ikkje tak i husverten.

Lørdag skulle vi på Game (stor butikk som selger alt mulig til en billig penge). Inger Sofie og Camilla skulle handle til leiligheta i Musina.
Gjett kven vi møter... Joda, vår kjære venn, kremmeren fra India. Han og sekretæren var på handletur. Hadde to fulle handlevogner med kjøkkenutstyr og alt i to eksemplar. Vi spurte no fint om kortid vi kunne få flytte inn i våre, etterkvert svært så etterlengta, leiligheter. Vi kunne nok ikkje få flytte inn før søndag, for der va ingen senger. Dei skulle no egentlig leveres lørdag, men sida det regna sånn, ville dei ikkje levere.

Søndag kom. Vi skulle endelig få flytte inn i våre møblerte leiligheter. Vi snakka me han på tlf og han skulle komme og hente oss om «noken» minutt. Vi pakka og var klare og etter to tima venting kom han omsider...

Innholdet i våre fullt møblerte leiligheter var som følger: 2 senger, kjøkkenutstyr, ett stort plast hagebord mes seks plaststoler til. Er detter standaren for fullt møblerte leiligheter i Sør Afrika?

Når sant skal seiast so har han no lovd at vi skal få sofa og TV. Kanskje en gang ut i neste mnd...

Det kom aldri noke sofa til denne leiligheta... TV fekk vi, men den virka ikkje...

En fantastisk opplevelse…

Den første helga vi var her i Sør Afrika, var det klart for National Championship for Field Band. Det å få sjå bandene som vi skal jobbe med, høyre på musikken og ikkje minst treffe Riaan igjen, var en perfekt start på mitt år Sør Afrika.

Tidlig fredag morgen var vi på plass for å få med oss dette fantastiske som alle tidligere deltakere snakker så masse om. Det var faktisk ganske kaldt så vi hadde no kledd oss godt og solkremen låg igjen heime (noke som skulle vise seg å være et veldig dårlig trekk….)


Etter at dei eldste banda hadde spelt pliktnummer, var det klart for dei nye banda. Mange av dei var på sin første Championship, bl.a. dei banda som vi jobber i no. Det var ganske utrulig og få sjå og høyre kor masse dei har lært på bare få måneder.

Vi fekk hørt begge banda som eg og Thomas skal jobbe med i år, Ga Matlala og Bafokeng. Det var kjekt å få høyre kordan banda låt, og få danna seg ett lite bilde om ka som venter oss.



Når vi kom tilbake til gjestehuset vi budde på og såg oss i speilet, såg vi ganske fort at det å ikkje smøre seg med solkrem første dagen i Sør-Afrika ikkje var so lurt... Vi ganske so rød heile gjengen...

Lørdag var det klart for dei ”gamle” banda. Eg hadde store forventninger til denne dagen, og eg blei ikkje skuffa. Eg må sei at eg syns det er heilt imponerande ka dei får til. Fantastiske formasjoner og innimellom ganske så bra spilling:)


Til alle dokke som eg gjekk på Manger med, eller andre som veit kven Riaan er, kan eg fortelle at han har det bare bra. Det var veldig kjekt å treffe han igjen. Han er Band Coordinator for East London og han gjør det veldig bra der. Når dei spelte litt av musikken fra Lion King fekk eg frysninger på ryggen, og syns no at dei burde vunne, kanskje litt inhabil…. Dei kom på tredje plass og var vel greit fornøgd med det. Skulle hilse so masse fra Riaan til alle heime i Norge.










Njabulo jobber i ett politiband no og er også frivillig i Field Band Foundation. Han var der desverre ikkje den helga, men eg håper at eg får mulighet til å treffe han en annen gang i løp av året.